Hvorfor bekymrer vi oss og hva gjør det med oss? Kan vi slutte med det?
Photo by Asdrubal luna on Unsplash

Hvorfor bekymrer vi oss og hva gjør det med oss? Kan vi slutte med det?

Definisjon på bekymring funnet på nett ett sted: Betyr å føle eller forårsake å være engstelig eller bekymret for faktiske eller potensielle problemer.

Først og fremst må jeg si at jeg ikke er like flink til å la være å bekymre meg som jeg skulle ønske. Jeg har god øvelse i det for å si det sånn. Jeg bekymret meg for mamma og kreft trusselen i 20 år. Selv når hun ble erklert fri for kreften så bekymret jeg meg for om den kom tilbake. Jeg gikk å var redd for at hun skulle dø fra meg. For at hun ikke hadde det bra. Jeg bekymret meg for om hun var redd og at hun kanskje hadde det vondt.

I dag bekymrer jeg meg for de andre jeg har rundt meg som jeg er glad i, for at de ikke har det bra og for sykdom som er så snikende og for ting som kan skje hvis jeg ikke passer på. Man kan bekymre seg for alt mulig, men har det egentlig noen hensikt å bekymre seg?

Hva gjør det med oss som menneske å bekymre oss hver eneste dag for ett eller annet?

Det er en kjemisk reaksjon som skjer i kroppen når vi er redd for noe. Så hvis vi går rundt å bekymrer oss; så utløses den kjemiske reaksjonen i kroppen; og kroppen er i beredskap. Det er ikke bra for kroppen å ha det slikt over lengere perioder. Denne mekanismen skal utløses når vi blir utsatt for virkelig farer, for så å gå tilbake når faren er over. Å ha det slik over lenger perioder er ikke kroppen skapt for.

Når jeg bekymrer meg for noe blir jeg i dårlig humør, kanskje trist og redd, alt ettersom hva jeg bekymrer meg for. Jeg kjenner det til og med fysisk i kroppen.

Jeg har aldri tenkt at det gikk ann å la være å bekymre seg. Jeg har kanskje tenkt at det er en måte å vise omtanke på? Er det det? Hvem viser jeg i så tilfelle omtanke for? Tydeligvis ikke meg selv i hvert fall, for jeg får det bare dårlig når jeg bekymrer meg.

Å bekymre seg for hva det enn er, er ett valg. Det er en vane. Men hva godt kommer det ut av at du bekymrer deg?
Ligger det i kulturen vår at vi skal bekymre oss?

Hva bidrar bekymringen vår til? Hjelper det på noe vis?

Hvis du gjør som meg og går rundt å bekymrer deg for om noen du er glad i kommer til å bli syk, at du selv skal bli syk, om du har nok penger, om noen du er glad i ikke har det bra eller andre ting, hjelper det den eller det du bekymrer deg for på noe vis? Hjelper det deg på noe vis? Gjør det deg til ett bedre menneske?

Dette sier Eckhart Tolle:

“Den primære årsaken til at du er ulykkelig er aldri situasjonen, men tankene dine om det”

“Bekymring later som at det er nødvendig men har ingen nyttig hensikt.” Eckhart Tolle

Men det kan være vanskelig å bare slutte å bekymre seg slik uten videre.

Så hva kan vi gjøre?

Det første jeg gjør er å bli oppmerksom på at jeg faktisk har bekyrmings tanker og hva de går ut på. Den beste måten å bli oppmerksom på er for meg er å skrive ned alle tankene som dukker opp, fordi jeg da “ser” de utenfra på ett vis. Så kan du kjenne etter hvordan det føles i kroppen når du tenker disse bekymrings tankene.

Når jeg faktisk blir oppmerksom på at jeg bekymrer meg, stopper jeg meg selv i å tenke videre bekymrings tanker og stiller meg spørsmål.

Hjelper det noen eller noe å bekymre seg slik?

Hva er hensikten/formålet?

Hvorfor føler jeg at jeg må bekymre meg om dette?

Gir det meg noe positivt med bekymringene?

Hva kan jeg tenke i stede for bekymringstankene?

Finnes det en løsning på det jeg bekymrer meg for som jeg ikke ser men kan lete etter?

Hvem er jeg uten bekymringene?

Dette er bare eksempler. Kanskje du kommer på flere gode spørsmål å stille deg selv?

Nå er det ikke meningen at vi skal slutte å bry oss om andre eller oss selv når vi slutter å bekymre oss. Hvis noen eller vi selv er i virkelig umiddelbar fare skal vi selvfølgelig reagere.

Det er bekymringen som ikke har noe hensikt jeg sikter til her.

Å vi kan bry oss med å elske uten at vi skal forandre på det som faktisk ER, hvis det var forståelig på ett vis? Være til stede for oss selv og andre, for bekymring har gjerne med hva vi tror kan skje i fremtiden. Det tar oss fra øyeblikket vi har her og nå med de vi er glade i og inn i en fremtid vi ikke kjenner utfallet av uansett.

Så min oppfordring til deg i dag er å leve i nuet og gi slipp på bekymringene.

Det skal i hvert fall jeg øve meg på.

I kjærlighet <3

-Eli

Legg igjen en kommentar