Hvordan Takler Du Kritikk Fra Andre?
Cheerful young funny woman dancing and singing with ladle while while cooking in the kitchen at home in the morining

Hvordan Takler Du Kritikk Fra Andre?

Gir du all makt over dine følelser til andre?

Hvis jeg er grunnen til at du er lei deg, da har du ingen kontroll over at du er lei deg, fordi jeg er den som har makten over deg. Det er ingenting du kan gjøre for å føle deg bedre, fordi det er bare jeg som kan få deg til å føle deg anderledes.

Så hvis jeg kritiserer deg, og du trur på det jeg sier, ja da sliter du. Da har du gitt all makt til meg.

Sannheten er at vi skaper alle følelesene selv med hjelp av tankene våre. Det er bare drit vanskelig å se det til tider, i og med at vi er vokst opp i ett samfunn der vi gjerne sier: “åh, såret hun deg, det var ikke pent gjort!”. Det er til og med vanskelig å se selv nå, når jeg vet hvordan det henger sammen.

Ta dagen i dag for eksempel: Jeg sto og sang på kjøkkenet da Lea Victoria sa: “Slutt å synge mamma!” med en litt sur stemme. Jeg tenkte: “Hun har ikke likt at jeg synger helt fra hun ble født og jeg har ikke fått synge siden jeg fikk henne!”

Hvordan tror du jeg følte meg når jeg tenkte denne tanken? Ikke særlig bra skal jeg si deg. Jeg ble irritert rett og slett,fordi jeg elsker å synge. Men ble jeg irritert fordi hun sa det hun sa eller fordi jeg tenkte det jeg tenkte?

Det var selvfølgelig fordi jeg tenkte det jeg tenkte at jeg ble irritert, ikke fordi hun ikke ville at jeg skal synge.

For det første, er tanken jeg hadde fakta? Kan det bevises at hun aldri har likt at jeg synger? Nei, jeg kan ikke vite om hun alltid har mislikt at jeg synger, det blir bare synsing fra min side. Og jeg har jo fått synge siden hun ble født, selv om hun ofte ber meg om å slutte.

Så, når jeg føler meg lei meg fordi jeg ikke får synge hva gjør jeg da? Jo jeg sa det til henne med en sur stemme: “Jeg har aldri fått synge etter at du ble født, jeg forstår ikke hvorfor! Du kan ikke bestemme om jeg kan synge eller ei!”

Og resultatet? Hun ble lei seg og jeg mislikte meg selv fordi jeg var så barnslig. Jeg hadde ikke lyst til å synge lenger heller fordi jeg hadde gitt makten til å såre meg til Lea Victoria. Hennes ord er makt!

Er det ikke ofte slik at vi gir makten til andre, fordi vi mener at ordene deres er sanne? Gjør du det? Det er når vi tror på kritikken selv, at vi blir såret, fordi vi setter spørsmålstegn ved det som blir sagt: “Kan det være noe sannhet i det som blir sagt?” Er det virkelig så fælt når jeg synger? Hun har jo ikke sagt at jeg synger fælt heller, hun ber meg bare om å slutte, så jeg vet ikke hvorfor egentlig. Vi sår tvil i oss selv med hjelp av tankene våre og støtter ikke opp om vårt eget selvbilde. Så skylder vi på andre, at det er de som får oss til å føle oss som vi gjør.

Hva kunne jeg tenkt annerledes? Det finnes tusenvis av andre tanker jeg kunne ha tenkt, som ville ha før ført til et helt annet resultat. Jeg kunne for eksempel ha tenkt: “Jøss tenk at hun ikke liker den vakre stemmen min, det er jo helt utrolig. Er det virkelig mulig?” Eller “Hum, hva kan jeg gjøre for å få henne til å synes det er bra at jeg synger nå?” Eller ” Hun har tydeligvis en dårlig dag, jeg kan jo spørre om det er en spesiell melodi hun kunne tenke seg å høre.” Eller “okey, jeg kan slutte å synge i 2 minutter, men så begynner jeg igjen.” Alle disse tankene ville gitt meg en helt annen følelse og dermed ett helt annet resultat.

Hva ville du ha tenkt tror du? Forslag taes imot med stor takk fra meg. 🙂

Helt ærlig, så er det vanskelig å være følelsesmessig moden og ta ansvar for mine egne følelser i alle situasjoner. Det er ikke alltid like enkelt å finne ut hva jeg kan tenke istedenfor, eller bare kjenne på følelsen jeg lagde selv, uten å reagere. Bare akseptere at noen ganger lager jeg det trist eller blir irritert når noen sier noe til meg og være okey med det.

Selvgranskning er ikke så dumt når man kan lære seg noe av det. Kritikk fra andre treffer bare hvis vi tror på den selv.

Derfor er beste medisin mot kritikk er at vi føler oss verdifull og at vi verdsetter oss selv. At vi er trygge på oss selv og den vi er. Ikke alltid like enkelt, men forhåpentligvis kan man bli bedre med mer bevissthet på seg selv?

Hvordan takler du kritikk? Gir du makten til andre mennesker eller tar du ansvar for dine egne følelser?

Med godt mot og en vakker kjøkken stemme 😉

-Eli

Legg igjen en kommentar