Alt Det Ubehagelige I Livet
Madrugada konsert

Alt Det Ubehagelige I Livet

Det var konsert i helgen og helt spontant fikk jeg være med sammen med familien. Hærlig! Elska det!

Det var deilig å være ute å kjenne på stemningen bland folk, nyte lys og lyd uten store forventninger og bare være i øyeblikket.

Men jeg hadde ikke så lyst til å snakke så mye. 

Jeg hadde bare lyst til å være tilstede. 

Men jeg merker at det er vanskelig å tillate meg å være slik jeg egentlig har lyst til. Det er liksom ikke helt normalt å ikke ha lyst til å snakke når man er sammen med folk, det er det jeg har tenkt og kjent på i hvertfall. 

Men er det egentlig så unormalt?

En gang i tiden var vi avhengig av å være i flokk for å overleve.

Det trenger vi ikke lengere. 

Men frykten for å være utenfor sitter likevel i den primitive delen av mennesket og sier i fra om at du er i fare hvis du ikke er i den varme sirkelen av mennesker. 

Slik at hvis man er alene eller ikke i flokk, så kan man raskt føle seg unormal og at det er noe galt med deg, det er noe som ikke er som det skal være for å si det sånn. Hjernen begynner å lete etter hva du må rette opp i og hvordan du skal best oppføre deg slik at flest mulig liker deg og tar deg inn i varmen sin.

Hvis jeg adlyder den primitive hjernen min og gjør noe jeg egentlig ikke har lyst til; som å snakke hvis jeg ikke har lyst, fordi det kjennes ubehagelig ut å være i stillheten; da kjenner jeg at jeg ikke aksepterer meg selv som jeg er lenger. 

Men det er ikke lett å kjenne på ubehagelig følelser. 

Bare la alt det ubehagelige strømme gjennom kroppen uten å gjøre noe eller rømme; bare være tilstede i det; har du gjort det noengang?

Det finnes mange mennesker som er slik de er, uansett om folk liker de eller ikke og har det kjempe fint. De tenker ikke at det er noe galt med dem og prøver ikke å forandre på seg selv for at andre mennesker skal like de og akseptere de. 

Det du tenker og mener om meg er helt sikkert ikke er det samme som jeg tror du tenker og mener uansett. Eller kanskje er det det samme, hvem vet? 

Men det er ikke så farlig hva du tenker om meg; omså det er postitivt eller negativt; det som er viktig er hva JEG tenker om meg. 

Å bli bevist på at det er jeg som skaper alt jeg føler, ikke du eller andre ytre ting rundt meg, er noe av det viktigste jeg føler jeg har lært med bruk av coaching. Det gir meg så utrolig mye mer kontroll over livet mitt, det jeg føler, gjør og skaper. Å ikke minst våge å kjenne på alt det ubehagelige, fordi det er sånn jeg får “øye” på hva det er jeg tenker som fremkaller følelsene.     

Jeg har dømt meg selv for ikke å leve livet slik som er “vanlig” å leve livet. Å da sier jeg ikke at jeg ikke har lyst til å leve slik som er “vanlig”, men det er ikke noe galt i å ikke leve slik alle andre gjør heller.

Det er i hvertfall det jeg har begynt å tenke i det siste og det føles mye bedre ut enn å tenke at jeg er unormal. 

Vi er alle forskjellige men samtidig veldig like og det er noe av det som er så spennende med å være coach, å se at vi strever egentlig alle med de samme tankene og tingene.

Aksepterer du deg selv slik du er eller føler du at du må forandre på deg selv, fordi ubehagelige følelser dukker opp og du ikke klarer kjenne på de?

Jeg håper du har det fint og er snill med deg selv med tankene dine.

Klæm

-Eli

Legg igjen en kommentar