Å til slutt så dør vi…..

Å til slutt så dør vi…..

som i ett eventyr, så tar alt slutt en gang.

Kanskje dør jeg om 1 time, 1 uke, 1 år, 20 år eller 50, det vet vi ikke noe om. Men er du som meg så tenker du at det skjer laaaangt frem i tid og så tenker du ikke så mye mer på døden? Det er liksom noe fjernt, ett sted i fremtiden, og det er ikke så mye vi vet om døden så det er ikke noen vits i å tenke så mye på den. I tillegg er det kanskje skremmende å tenke på?

Men døden kommer til oss alle, uansett om vi tenker på den eller ikke. Den blir ikke borte bare fordi du ikke tenker på den….

Når jeg har latt være å tenke på at jeg skal dø, har det på en måte blitt litt som en følelse av at jeg lever evig, hvis du skjønner hva jeg mener?

Det er etter å ha begynt å tenke mer på at jeg en dag skal dø, at jeg er blitt mer obs på at jeg har lyst til å leve livet mer bevist og tilsiktet, enn jeg har gjort tidligere.

Fordi….

Livet er over før vi vet ordet av det..

Spørsmålet mitt det siste året har blandt annet vært, hvilken betydning har det da om jeg har sagt, skrevet eller gjort noe dumt?

Hva så om jeg har gjort noe jeg burde skamme meg over, feilet med barneoppdragelsen, tok en avgjørelse som ikke ble som jeg hadde tenkt og skulle ønske jeg hadde gjort anderledes eller ikke oppførte meg slik noen forventet at jeg skulle gjøre. Jeg handlet slik jeg mente var best og fra den kunnskapen jeg hadde i det øyeblikket, jeg er like verdig den dagen jeg dør som den dagen jeg ble født uansett.

Nå sier jeg ikke at jeg ikke skal lære av mine feil, men jeg må gjøre feil for å ha noe å kunne lære fra…

Hvor stor betydning har det om alt jeg gjør ikke er perfekt, ikke blir godkjent som bra av deg eller noen andre, eller at noen misliker meg for det jeg gjør? Det at jeg skriver her, har det egentlig noen betydning om du er uenig i det jeg skriver eller ikke leser det i det hele tatt, om du tenker at jeg har mange skriveleif, om du er flau over det jeg skriver eller at du kanskje synes jeg ikke kan skrive om dette overhode?

Det er heller ikke sagt at jeg ikke blir glad av å høre mennesker si positive ting til meg eller at jeg ikke blir påvirket av negative kommentarer, men hvilken betydning har det i forhold til hvordan jeg våger å leve livet? Hvordan lar vi oss påvirke av ytre ting i forhold til om vi våger å leve det livet vi drømmer om?

Den er godt brukt den setningen om at “når du dør så er alt glemt”, men den er fremdeles like aktuell.

Å tenke på døden har gjort meg mer bevist på hvordan jeg vil leve livet

Jo mer jeg øver meg på å kjenne på frykten tanken på døden gir, jo mindre motstand mot å tenke på den, kjenner jeg.

Når jeg bare tilltater meg å være redd uten å reagere eller skulle prøve å få meg til å bli mindre redd, så er det akkurat som at jeg er blitt mindre redd.

Å tillate meg å føle alle følelser er noe av det viktigste jeg har øvet meg på det siste året, for jeg merker at når jeg ikke er redd for å være redd, så er det lettere å tørre å gjøre noe nytt og akseptere at livet ikke kommer til å være rosenrødt, uansett hvor mye jeg har trodd at det er målet med livets reise.

Etter å ha coachet meg selv, blitt coachet og vært coach for andre det siste året, har jeg begynt å akseptere dette mer og mer som en sannhet. At målet med målene jeg har satt meg i livet, ikke er for at livet skal bli rosenrødt og uten negativitet; slik som man ser for seg at det er i himmelen hvis man tror på det; men for at jeg skal utvikle meg og bli den beste versjonen jeg kan bli. Det er ikke for å få flere ting eller bli lykkelig hele tiden.

Uten at jeg setter meg mål, så vil jeg heller ikke “face” utfordringer som vil gjøre meg redd, ukomfortabel og usikker på hvordan man gjør ting. Jeg vil ikke klare å se mine “svakheter” så godt, slik at jeg heller ikke vil trenge eller ville utvikle meg.

Det er det som er meningen med å sette seg mål som du strekker deg etter, ikke for å bli mer verdifull enn du er, rikere, slankere, flinkere, mer sukessfull, bli en ny mor Teresa eller for å komme nærmere en himmelsk følelse her på jorden. Du er fullkommen akkurat som du er og trenger ikke forandre deg hvis du ikke vil.

Grunnen til at jeg skrev “Å så dør vi….” er fordi forran det tenker jeg at det godt kan stå: “Først lever vi livet fullt og helt slik vi drømmer om; til tross for at vi er redd; omfavner alt det vonde og alt det gode, fordi vi vet at vi skal dø en dag…å så dør vi…..”

Hva med deg? Tror du at å tenke på døden og være deg bevist på at du kommer til å dø hver dag, faktisk kan være greit og til og med positivt på en måte? At livet slikt faktisk kan bli litt mer lekent på ett vis…

Det er deilig å kjenne at meningen med livet bare er….

å leve!

-Eli

Legg igjen en kommentar